Skal du være lei deg, skal jeg også være det!

Jeg lurer veldig på hvor mye vi selv skaper oss til å være trist. Jeg vet jeg er rask til å syte og klage, og jeg tror dette er en veldig stor grunn til at jeg ofte er trist. Samtidig vil jeg ikke leke blid, og "tapper" hvis jeg er lei meg. Det fokuseres veldig på idag, det å være deprimert og lei seg. Jeg vet ikke hvorfor men noen ganger irriterer det meg. Før i tiden var det langt ferre mennesker som var deprimerte, eller som viste til andre at de var det. Nå er det fokus på, og det er lov å være deprimert. Og da er plutselig hele befolkningen deprimert.

Det jeg egentlig vil si er vell at jeg er lei av å være lei meg. Jeg er lei av å være kjempe glad, og så PLUTSELIG bli kjempe lei meg. Jeg vil bare at alt skal bli bra. Og det eneste jeg mangler er den derre viktige kjææææresten. Han som skal lage det lille ekstra i livet mitt. Og det er vell også det jeg er lei meg for. Jeg skal vell bare innrømme at jeg er forelska. Så sykt også. Og selv DET blir jeg lei meg av. Fordi jeg vet jeg ikke kan få han. Hadde jeg blitt avvis hadde det vært fint i forhold til dette. Da hadde jeg i alle fall kunne (prøvd å) kommet meg videre. Men han er alt for snill til å avvise meg.

Den verste måten å savne noen på
Er å sitte rett ved siden av
Og vite du aldri kan få han

WORD!

se, mer syt! åååh. Gi meg juling og send meg i militære. Jeg har laget meg waaaaay to much feelings.